I dag er det 20.desember, det er varmt ute og regnet pisker stille mot vinduet mitt. Jeg begynte på dette innlegget i går natt når det kun var meg og tankene mine som skrev over tastaturet. Jeg var sikker på at det var det rette valget å ta, det å slutte å blogge. Legge fra meg 7 år med tekster, meninger og bilder. Fortelle sponsorene mine at jeg skal slutte. Legge speilreflekskameraet i skuffen, da det aldri kommer til å bli brukt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å slutte å blogge, si farvel for siste gang og aldri vende tilbake. For jeg har vært så sliten, dere aner ikke. Det å måtte få enda mer å huske på, og skrive enda mer enn hva jeg allerede gjør på skolen gjorde meg bare enda mer sikker på valget mitt... Men så kom tårene. Varme, salte tårer renner nedover kinnene mine der jeg satt i mørket med lav bakrundmusikk i sengen min. Denne bloggen er en stor del av meg. Dere lesere er en stor del av meg. Det er snart et nytt år, og jeg lover dere at 2016 skal bli et fantastisk år. Jeg tørker tårene mine, jeg tar frem kameraet mitt, jeg lager flere innlegg. Jeg markerer det innlegget som skulle bli det siste, og trykker slett. Jeg smiler. For det er ikke dette som er meningen, det er ikke meningen at bloggen ikke skal vær en del av meg lenger. Jeg trengte en pause, men nå er jeg tilbake. For dere, det er dette som er meningen, det er dette som gjør meg lykkelig ♥. 



Klem




Hei dere!
Dette innlegget har jeg brukt god tid på, og jeg har samlet opp mye i løped de siste månedene til å ha med i et innlegg som dette. Håper kanskje det er til hjelp for noen, og at dere fikk svar på noen spørsmål som aldri har blitt svart på. Jeg vet dette er annerledes enn hva jeg pleier å skrive, men jeg synes det var på tide, og jeg hadde lyst å få det ut! Håper at det faller i smak.


Jeg har alltid vært åpen med dere om hvem som var kjæresten min, og jeg postet ofte bilder av oss. Mange merket at etterhvert ble det bare mindre og mindre, og dere har nok ikke hørt så mye om det siden. Jeg skrev faktisk et innlegg om da vi gjorde det slutt uken etter det skjedde, men jeg postet det aldri. Så, for å besvare et gentakende spørsmål:  ja, jeg singel og det har jeg vært siden januar, men det ble vel ikke "100% offisielt" over før i august.. Jeg valgte å aldri poste innlegget siden jeg følte at nå må jeg tenke på meg selv, og hvordan jeg skal klare å håndtere kjærlighetssorgen jeg hadde. Den første kjærligheten dere, den er fantastisk, sårbar og vond på samme tid. Øyeblikket dere sier "jeg elsker deg" for første gang, det første kysset, første møtet med familie - dere skjønner hva jeg mener. Når man opplever en slik ør, fantastisk følelse i kroppen hver gang det tikker inn en melding, og å være nyforelsket må være det beste i verden. Den første kjærligheten gjør at man er i en slags boble, som sperrer alt ute. Man er med hverandre hver dag, glemmer ofte å prioritere venner og alt er helt nytt. Man merker ikke selv at man er i boblen, for vi har vel alle hørt utsagnet "LOVE IS BLIND"? Alt ble sperret ute, man er hverandres alt - man går i ett sammen. Plutselig så stikker en av oss hull i boblen, og har innsett at det er noe som ikke er slik det skal. Sakte men sikkert så mister man følelser. 2 år varte min første kjærlighet, og det var 2 utrolig fine, men forferdlig vonde år, og man er så sårbar, og alt er så nytt. Kjærlighetssorg - hvordan kan det forklares? Den er så vond, og hjertet  føltes ut som det blir kastet ut av et vindu, og kroppen er vond. Man gråter mye, spiser lite og dagene er tunge. Tankene er de verste - det er alltid noe som minner deg om personen. Innerst inne vet jeg at man alltid kommer til å huske sin første kjærlighet, og jeg vet at det alltid kommer til å gjøre litt vondt. I løped av de siste 9 månedene har jeg fått med meg noen ting som jeg vil dele med dere som kanskje sitter med kjærlighetssorg nå. De har hjulpet  meg, og håper kanskje det gjør det bedre for deg også. Husk at dette er mine personlige tips, og det var dette som gjorde at kjærlighetssorgen forsvant litt fotere.



♥ Ikke snakk med eksen din før en god stund etter dere har slått opp. Enten så er eksen din fortsatt gal etter deg, og kommer til å oppsøke deg - ellers så er det null interesse, og da er det godt for dere begge å ikke snakke sammen. Unngå mer krangling, og unngå å bli mer såret.

♥ 
Slett bildene av dere, og fjern bildene som henger på rommet ditt. Det hjelper ikke å se ansiktet til eksen din hver dag du våkner. 

♥ Om du vil unngå å bli såret om han finner en ny en etter 1 måned, blokker han på sosiale medier. Det hjalp veldig å ikke ha noe kontakt, og ikke få han opp i nyhetsfeeden. 

♥ Skill privatliv og skole/sosial. Dette er SÅ viktig dere. Anbefaler ikke blokkering når dere går i samme klasse, da dette kan ødelegge for de rundt dere. Heller hev hodet, vær med andre venner og ikke snakk sammen på skolen, om dette er et tilfelle slik som det var med meg.

♥ Spis is, se en film, gråt og vær sammens med en god venn! Ingenting er bedre enn å faktisk gråte ut, få trøst av en du er glad i og spise en digg is.

♥ Etter en god stund har gått, gjerne møt hverandre og avslutt forholdet på en ordentlig måte. Ingen forhold burde ende med en krangel. Det er utrolig deilig å møtes igjen når dere ikke krangler og er på deres værste punkt. Dette hjalp utrolig mye for meg, og vi forble veldig gode venner etter forholdet ble avsluttet. Det er ikke sikkert dette gjelder i alle sin situasjon, men å møtes privat etter 1 måned eller 2 var utrolig deilig.

Og sist men ikke minst er det på tide å gå videre! Kanskje du skal skrive hei til han du crusher på? Eller si hei til han på skolen? Det er din tur til å komme deg videre, være lykkelig og oppleve følelsene ved kjærlighet på nytt når du selv føler deg klar for det.

 Noen tips til, kort oppsummert: Nyt friheten, hør på musikk som betyr noe for deg, tenk positivt på det du har rundt deg, prioriter deg selv, opplev nye ting (feks å reise til en ny destinasjon, spis noe du aldri har spist før), gå på byen - dans og ha det gøy, lytt til andre som har/har hatt kjærlighetssorg, gå fine turer i naturen - Og det viktigste av alt dere: TA DEG TID TIL Å SØRGE. 


Håper at dere fikk svar på det dere lurte på, og ikke minst at dere fikk noen tips til du som har kjærlighetssorg. Stor klem fra meg 




Vet ikke hvor jeg vil starte dette innlegget, og vet heller ikke om jeg noen gang kommer til å poste det på sosiale medier. Men akkurat nå så vil jeg ikke noe annet enn å bare skrive. Jeg vil bare få ut frustrasjon, sinne, tårer og glede i et innlegg. Jeg får sikkert skrivesperre 100 ganger før jeg klarer å skrive sikkelig, men herregud så jævlig en verden kan være. Jeg vil ta i utganspunkt i de fine gjengene man finner i dagliglivet sitt. Som feks på trening eller på skolen. Er du sikker på at du kjenner igjen mobbing når du ser det? De fleste kjenner igjen fysisk eller direkte mobbing. Men noe som kalles for indirekte aggresjon er derimot en type mobbing som er vanskeligere for andre å se. Gutter mobber mer direkte, men jenter kan baksnakke så stygt om andre i sin lille gjeng. Vet dere hvor mange som føler seg utfryst fra en gjeng? Det er alt for mange, og fler enn hva du tror. Vi har snakket mye om roller i sosologi, og spessielt "mobbeoffer" rollen. Jeg tror innerst inne at mange sitter med en klump i halsen når friminuttet kommer, for de enten må sitte alene eller ikke blir inkludert. Kan man egentlig stemple seg selv som et mobbeoffer om man blir utestengt, ignorert og du innerst vet at du blir baksnakket på bordet bak deg? Ja. Det verste er i helgene - når alle vennene dine samles, men så var du plutselig ikke invitert alikevel. Hva skjedde med at dere venner? Plutselig blir man usikker på seg selv.

Jeg kom over denne artikkelen, å jeg kjente jeg ble sint når jeg leste den. Samtidig så følte jeg meg kanskje igjen i mye av det. Jeg har selv en erfaring fra å bli utestengt på en måte som gjorde at jeg altid gruet meg til gym på barneskolen. I de fleste situasjonene fikk vi velge lag selv, og det var gjerne en "første velger og andre velger". Jeg stod alltid igjen på slutten, å ble ofte valgt til slutt. De gangene jeg ble valgt først følte jeg meg glad, spessiell og verdsatt. Hva med å velge hun eller han som alltid blir valgt sist, først neste gang dere skal velge lag? Jeg tror du kommer til å gi glede til den personen.



Tilbake til grupper. Hvor mange ganger har din vennegjeng: baksnakket noen, spredd hemmligheter, spredd et rykte eller ignorert/stengt ute noen? Jeg er helt sikker på at du klarer å krysse av et av punktene der. Av og til tenker dere kanskje ikke om at dere stenger ute noen, men legg merke til hvem som sitter alene i klasserommet neste friminutt. Jeg har allerede opplevd i løped av mitt første år på vidergående at noen har byttet skole fordi personen følte seg utefryst. Hvorfor, HVORFOR gjorde ikke klassen det gjaldt noe med det? Hvorfor ikke bare inkludere, selv om dere kanskje ikke har samme interesser, klestil og venner? Jeg tror det er på tide å se seg rundt, og sett deg gjerne med hun eller han du ellers ikke pleier å være med. Det finnes nok av falske venner der ute, og man kan få det så mye bedre om man finner nye som faktisk bryr seg om deg. Jeg har faktisk også opplevd at mine "venner" egentlig ikke er de vennene jeg håpte på at de skulle være. Da gjorde jeg det lett for meg selv å unngikk det som gjorde meg trist, og sliten på skolen - og heller inkludere meg i nye gjenger, nye omgivelser og starte året mitt på nytt. Helt ærlig, jeg kunne ikke hatt det bedre. Det anbefales, jeg lover dere.

Som jeg skrev i starten av dette innlegget, så ville jeg ikke frem til noe spesielt her.. Og jeg regner med at innlegget ble kjempe rotete, men jeg er bare så lei av at folk skal bedømme før de blir kjent, og ikke minst at folk skal være falske mot deg. Håper kanskje at noen kjenner seg igjen, har sett samme situasjon eller kanskje fikk en tankevekker. Klem ♥.









Det å klikke seg inn her, å begynne å skrive igjen gjør meg sårbar. Jeg vil egentlig skrive ut om alle følelsene mine om alt nå, gråte, skrike høyt og få det frem. Men nå er det på tide å tenke fremmover og tenke possitivt. Selv om det ikke skjer så mye på skolen, så har jeg bare ikke klart å klikke inn passordet mitt her. På skolen, på fritiden min og hvor enn jeg går så føler jeg meg bare ikke bra nok. Ikke blandt familie, bekjente eller venner. Jeg gjør det bare ikke. Så derfor valgte jeg å kun fokusere på meg nå, å finne ut hvordan jeg kan løse dette selv. Ved å gjøre de små tingene som blir verdsatt ekstra, som å prate med pappa i telefonen i en time, besøke andre, trene for meg selv og ikke minst bare leve litt ekstra. Jeg føler jeg ikke helt har funnet meg selv enda, ikke nok til at jeg klarer å åpne meg helt. Jeg vil så gjerne at det skal gå bedre fremmover, og jeg vil så gjerne slutte å tenke så mye. Både godt og vondt. Jeg er usikker på alt og alle, jeg vil egentlig at alt skal ordne seg. Men jeg tenker for mye, og for mye på andre. Det gjør at jeg ikke har klart å prioritere meg selv. Men nå skal jeg gjør det. Jeg vil finne meg selv

Klem.


Edit: Dette innlegget er skrevet pga jeg har fått en del spørsmål om selvtilitt, hvorfor jeg ikke blogger og hvordan det går med meg for tiden. Tenkte derfor å oppsummere litt av tankene mine til dere, sånn det blir en liten oppklaring på spørsmålene.




"Jenter sulter seg og trener, guttene drikker proteinshake. Er det slik det skal være?  Selvfølgelig er det fint å holde seg i form, at jentene har formene sine og guttene har muskler, men overdriving av mat og trening, synes jeg blir litt for mye! Jeg er redd for at når jeg skal gå på stranden i sommer så vil jeg bli kalt "feit" fordi jeg har formene mine, mens ca. 90% av de andre er tynne streker som har gjort veldig mye for å få en fin bikinikropp som skal vises i bare 3 måneder, før det blir kaldt igjen! Er det virkelig verdt det? Tror ikke det! Alle er fine på sin måte! Sommerkroppen 2013 er ikke RIBBEBEIN, det er former! Fine flotte former, mener jeg! Jenter tenker for mye på kropp og utsende. Gjerne gutter også, men jeg sikter mer til oss jenter. Vi blir sårbare når noen kaller oss "feit", men ikke ta det til dere, alle er fine som de er♥"

(Fra venstre: Meg, Amalie og Ada).

Har du følt det noe lignenes som det jeg har skrevet over? Føler du det presset til å få sommer kroppen?
Jeg føler meg litt presset, faktisk. Jeg har dårlig selvtillit. Hater kroppen min, hjelper ikke noe mer når dette er årets "vitkige" krav!
Nei, VÆR FORNØYD MED SÅNN DERE ER! Alle fasonger, størrelser, høyder, ALT! YOU ARE BEAUTIFUL, JUST THE WAY YOU ARE♥
 


HVA MENER DU ER SOMMERKROPPEN 2013?
DEL GJERNE INNLEGGET VIDERE, SÅ ANDRE KAN SE HVA JEG MENER!






Jasmin Eileen Stafseth




Hei og velkommen til bloggen min! Jeg heter Jasmin Stafseth, er 17 år og kommer fra Ålesund. På bloggen min kan du lese om mote, skjønnhet, velvære og livstil. Takk for at du er innom! Klem.


Legg meg til som venn




Arkiv


· Desember 2015 · November 2015 · Oktober 2015 · September 2015 · August 2015 · Juli 2015 · Juni 2015 · Mai 2015 · April 2015 · Mars 2015 · Februar 2015 · Januar 2015 · Desember 2014 · November 2014 · Oktober 2014 · September 2014 · August 2014 · Juli 2014 · Juni 2014 · Mai 2014 · April 2014 · Mars 2014 · Februar 2014 · Januar 2014 · Desember 2013 · November 2013 · Oktober 2013 · September 2013 · August 2013 · Juli 2013



Kategorier


· Anbefaling · Ferie · Forskjellig/Blogg · Foto · Innkjøp · Inspirasjon · Mat og drikke · Mobilblogg · Mote · Musikk · Outfit · Sammarbeid · Sminke · Spørsmål og svar · Tekster og meninger · Tips&Triks · Trening · Ukens · Video



Søk i bloggen




Linker


· blogg.no · Finn meg på instagram her! · Få din egen blogg!



Design







Denne bloggen er personlige ytringer fra utgiver av bloggen. All bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver.
Bloggen ligger på
blogg.no og annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.

hits